Trolske timer

Fredag ettermiddag etter jobb, det er en magisk tid! Helgen ligger foran meg ubesudlet og ren som et glitrende hvitt lerret. Svanger med muligheter. Gliset sitter løst i munnviken, og det sitrer i kroppen. I kveld skal jeg drikke pule og sloss. 

Utroskap og straff

En venn, en lærd ung herre som roter rundt i støvete arkiver og snoker i ting som har med fordums tiders straffepraksis rundt (u)moral og sex sendte meg denne meldingen:

Her komme nok ein artige sak frå historiå - denna gongen har eg funne fram paragrafen om dobbelt hor frå Christian den 5s Norske lov frå 1687:

"Befindis nogen Egtemand at have med anden Egtemands Hustrue aabenbarlig og Ubluelig Omgængelse, og de ikke efter Advarsel sig entholde fra hinanden, men blive fremturende i deris skammelige og forargelige Levnet, da bør hand at miste sin Hals, og hun at stoppis i en Sæk og druknis."

Jeg blir visst stadig yngre

Da jeg i ettermiddag skulle betale for to flasker rødvin på polet, ba fruen bak skranken om legitimasjon.

Det vil si at at det ser ut som om jeg er under atten år. Jeg er tredve!

Det fikk meg til å erindre en viss high school farse ved navn "Never been kissed" med den fagre forhenværende barnestjerne fra E.T, Drew Barrymore. I filmen portretterer hun en journalist som ønsker å gjøre et journalistisk scoop ved å gi seg ut for å være yngre slik at hun kan begynne på videregående og skrive om hvordan dagens ungdom har det.

Et slikt under-cover oppdrag hadde vært morsomt. 

Lurer på om jeg hadde klart å lure ungdommen til å tro at jeg var 17 år. Hadde jeg vært en av gutta? Hadde jeg blitt populær, eller bare litt keitete og smånerdete slik jeg var første gang jeg gikk vidergående? Holder det å kle seg i ungdomsklær eller handler det mer om språk og popkulturelle referanser?

Tenk å gå ett år på videregående skole om igjen! En grusom men samtidig litt pirrende tanke.

Begeistret for ordet "sjarlatan"!

Trodde ordet var forsvunnet ned i det store dypet hvor visse ord, andpustne av overbruk, og sviktet av tiden synker til bunns og dør. Men denne uken dukket det opp hos Dagbladet.no det i en artikkel om en viss Herr Korir. (Visstnok en lurerdreier av dimensjoner.) Herrens eskapader driter jeg i. Jeg ble derimot begeistret av ordet sjarlatan.


Det er et morsomt ord, sjarlatan. Det skal jeg jammen pusse støv av og ta i bruk.

Dette er definisjonen på ordbok.no:

sjarlatan m1 (også utt -ta>n; gj fr fra it. ciarlatano 'pratmaker') bedrager, humbugmaker, skrythals

Da fant jeg jammen meg et annet festlig ord også. Humbugmaker.

Jeg blir i godt humør av fine ord. Av kuriøse ord. Sier dem gjerne om og om igjen inni meg, og synes det er like morsomt hver gang. Lurer på om jeg er litt autistisk.

Mens jeg venter på å drite

Rørleggeren har vært her i to timer, og jeg undres over hvor besværlig det egentlig kan være å erstatte en gammel dass med en ny.

Mens jeg venter på å gjøre mitt fornødende i mitt nye toalett, kom jeg til å tenke på en bok ved navn "History of shit" av Dominique Laporte fra 1978. Har hørt mye om boken, og vurderer å kjøpe den på nettet.


Den tar for seg hvordan det skamfulle forholdet vårt til menneskelig avfall (les: tiss og bæsj) har formet oss som moderne mennesker.


Ifølge den lærde herre Jacques Lacan, skiller mennesket seg fra dyr ved at vi skammer oss over bæsjen vår. Laporte tar opp sporet, og skriver om hvordan denne skammen har formet den moderne stat, by, språk, subjektivitet, og om hvordan sivilisasjondannelse er historien om å glemme at vi i bunn og grunn er dyr. Dyr som driter, men som Vårherre har utstyrt med en følelse av dyp skam over at driten stinker.


Rørleggeren er fortsatt her til min store fortvilelse. Jeg må virkelig drite. Det er noe så (b)analt men samtidig så dypt ved menneskelig avfall. Uansett hvor sivliserte vi måtte være, blir vi stadig minnet på at kroppen lever sitt eget liv uavhengig av intellektet.

Obama, herpes og håp

Da Obama stilte som demokratenes presidentkandidat, maktet jeg ikke å ta det alvorlig. Jovisst:  Friskt og positivt med en dyktig, svart kandidat, men jeg orket ikke å engasjere meg for deretter å bli skuffet. 

Det er som med dating og kjæresteri. Når du har blitt skuffet og brent et par ganger, så vet du at det er lurt å ikke bli følelsesmessig involvert. 

Se bare på min venninne Solfrid. Hun håper og håper, men ender likevel opp herpesbefengt og forsmådd gang på gang. 

Men med Obamas seier, fikk jeg et dask i trynet for å ha blitt en kynisk jævel. Jeg betrakter tre fotografier fra det amerikanske fotoalbum, og tenker at Obamas seier er et mirakel. For meg som vitterlig er brun i trynet betyr seieren noe. Det gir meg en varm og prikkende følelse av håp. 

1930: Lynsjing av to svarte menn. 

Det makabre synet av de to svarte mennene  hengende fra treet fikk Lewis Allan til å skrive diktet "Strange Fruit", som senere ble til en sang som ble framført av Billie Holiday.

1957: Skoleelev Elizabeth Eckfords velkomst på en hvit skole i Arkansas

2008: Den nye amerikanske presidentfamilien

Jeg tenker på noe jeg leste i en bok av danske Karsten Jensen en gang. Husker ikke konteksten, bare ordenes rekkefølge: 

Håp er guds gave til mennesket så det ikke skal gi opp livet. 

Fantastisk eller teit?

På bussen i morges, steg det på en i øyenfallende ung herre i ført sorte klær. Det beste: Rundt halsen var det festet en sort kappe, og på hodet, en flosshatt i samme farge. En gother.

Når jeg observerer individer med en kompromissløs, sær og gjennomført klesstil, så klarer jeg aldri å bestemme meg for om de er geniale eller latterlige.

Fedre vet best

Faren til en venn, en distingvert herre, hadde tenkt vel og lenge før han en dag utbrøt (med lun og trygg stemme):

Internett er kommet for å bli.

Samtidig smilte han tilfreds slik fedre gjør når de har kommet fram til at sin versjon av virkeligheten er korrekt.