Mens jeg venter på å drite

Rørleggeren har vært her i to timer, og jeg undres over hvor besværlig det egentlig kan være å erstatte en gammel dass med en ny.

Mens jeg venter på å gjøre mitt fornødende i mitt nye toalett, kom jeg til å tenke på en bok ved navn "History of shit" av Dominique Laporte fra 1978. Har hørt mye om boken, og vurderer å kjøpe den på nettet.


Den tar for seg hvordan det skamfulle forholdet vårt til menneskelig avfall (les: tiss og bæsj) har formet oss som moderne mennesker.


Ifølge den lærde herre Jacques Lacan, skiller mennesket seg fra dyr ved at vi skammer oss over bæsjen vår. Laporte tar opp sporet, og skriver om hvordan denne skammen har formet den moderne stat, by, språk, subjektivitet, og om hvordan sivilisasjondannelse er historien om å glemme at vi i bunn og grunn er dyr. Dyr som driter, men som Vårherre har utstyrt med en følelse av dyp skam over at driten stinker.


Rørleggeren er fortsatt her til min store fortvilelse. Jeg må virkelig drite. Det er noe så (b)analt men samtidig så dypt ved menneskelig avfall. Uansett hvor sivliserte vi måtte være, blir vi stadig minnet på at kroppen lever sitt eget liv uavhengig av intellektet.