Da Obama stilte som demokratenes presidentkandidat, maktet jeg ikke å ta det alvorlig. Jovisst: Friskt og positivt med en dyktig, svart kandidat, men jeg orket ikke å engasjere meg for deretter å bli skuffet.
Det er som med dating og kjæresteri. Når du har blitt skuffet og brent et par ganger, så vet du at det er lurt å ikke bli følelsesmessig involvert.
Se bare på min venninne Solfrid. Hun håper og håper, men ender likevel opp herpesbefengt og forsmådd gang på gang.
Men med Obamas seier, fikk jeg et dask i trynet for å ha blitt en kynisk jævel. Jeg betrakter tre fotografier fra det amerikanske fotoalbum, og tenker at Obamas seier er et mirakel. For meg som vitterlig er brun i trynet betyr seieren noe. Det gir meg en varm og prikkende følelse av håp.
Det makabre synet av de to svarte mennene hengende fra treet fikk Lewis Allan til å skrive diktet "Strange Fruit", som senere ble til en sang som ble framført av Billie Holiday.
2008: Den nye amerikanske presidentfamilien
Jeg tenker på noe jeg leste i en bok av danske Karsten Jensen en gang. Husker ikke konteksten, bare ordenes rekkefølge:
Håp er guds gave til mennesket så det ikke skal gi opp livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar